Innflyttet i nyskolen - nå gjenstår det meste!

Da er vi i ferd med å bli ferdig med de gamle Brundalen-byggene og vi er inne i nye Charlottenlund videregående skole. Det har blitt et praktbygg, med masse muligheter. De interaktive tavlene er snart ferdig på plass. Hver tavle er flankert av to whiteboarder. Hva blir mest brukt? Vil lærerne se mulighetene med interaktivitet? Har vi lyktes i opplæringen? Hva er neste trinn?
Dette blir spennende - og ikke minst vil jeg gjerne ha tips...

Problemstilling…

Vi skal i gang med å skrive en ny fagtekst i skoleledelsesstudiet. Denne gang tenker jeg å fokusere på noen prosjekter vi har startet opp med på Charlottenlund vgs. Det dreier seg om følgende prosjekter

• - Vurdering for læring
• - Ny GIV
• - Knutepunktskole – fellesfag på yrkesfag

Som kjent er Charlottenlund vgs en skole som nylig er sammenslått av fra to-tre andre videregående skoler. I disse tider flytter vi inn i nye lokaler. Det å sette i gang disse prosjektene midt oppe i flytteprosessen kan virke ambisiøst. Hvor godt har vi lykkes i å sette fokus på de viktige temaene som prosjektene tar opp?

Jeg ser for meg å arbeide ut fra en problemstilling i nærheten av dette:

”Hvordan kan Charlottenlund videregående skole sette vurderingsprosjekter ut i livet på en måte som løfter nyskoleprosjektet og setter agendaen?”

- Det er kanskje en litt tung og omfattende problemstilling, så her vi jeg gjerne ha innspill på hvordan dette kan formuleres mer tydelig og enklere.

Tanker etter skolen i digital utvikling fra Hildegunn Otnes

Her er en link til en interessant oppsummering av Lillestrøm-konferansen skolen i digital utvikling, spesielt interessant lesning for de av oss som ikke var der...

...og det er jo artig å høre at evalueringen av konferansen ble gjennomført på papir, da...

Takk til Inger Marie for tipset!

Charlottenlund vgs- på god vei?

Dette innlegget markerer slutten på min blogging i forbindelse med videreutdanning i skoleledelse. Men jeg regner med å fortsette å bruke denne bloggen også senere. Nå er det imidlertid tid for å oppsummere litt.

Mitt første innlegg tok for seg en del spørsmål rundt hvor Charlottenlund videregående skole er på vei. Var den sammenslåtte skolen på rett kurs i forhold til pedaogisk bruk av IKT? I det neste innlegget trakk jeg paralleller mot utsikten fra Heimaey utenfor Island og utover mot Surtsey. Hvor langt er det bra for en skole å komme i forhold til IKT-satsning? Hvor langt er det realistisk å komme? Hvordan?

Gjennom innlegg og diskusjoner som har fokusert på blant annet organisering av IKT-satsningen på Charlottenlund vgs, bruk av sosiale medier, Wikipedia, "flipped classroom" og interaktivte tavler har bloggen berørt mange aktuelle tema innen IKT i skolen. Dette har gitt meg tid og rom til mange interessante refleksjoner. Jeg har også fått mange gode tilbakemeldinger fra medstudenter og fra gamle kjente, som har fulgt bloggingen og kommentert i bloggen eller på Facebook.

I løpet av denne tiden har også organiseringen av IKT-arbeidet ved skolen vår også funnet sin form i større grad. Vi har kommet godt i gang med arbeidet i IKT-gruppa. Vi har startet på kursing i bruk av interaktive tavler. Vi har begynt forarbeidet for å utarbeide en lokal handlingsplan for pedagogisk bruk av IKT. Mye har skjedd på kort tid. Fokuset på pedagogisk bruk av IKT er således synlig ved Charlottendlund vgs. Hvor langt vi har kommet avhenger fremdeles av hvilken lærer du snakker med og hvilken avdeling det er snakk om. Håpet er at systematisk arbeid over tid kan bidra til å utjevne forskjellene og få skolen til å trekke i samme retning. Gjennom fortsatt opplæring og felles arbeid/krav tror jeg at vi kan komme lenger. Målet for Charlottenlund videregående skole, som den store og moderne skolen den er, må være å bli en foregangsskole i forhold til pedagogisk bruk av IKT. Dette er også nedfelt i mandatet til skolens IKT-gruppe. Men det å være en foregangsskole trenger ikke bety det samme som at IKT brukes mest mulig. Vi må utvikle en kultur der skolen har et bevisst forhold til pedagogisk bruk av IKT. Som en oppsummering vil jeg liste opp noen punkter som Charlottenlund vgs spesielt og skole-Norge generelt bør satse på i tiden fremover for å lykkes:

• Sats på bevisst bruk og klasseledelse fremfor kontroll og avstengning av IKT-ressurser
• Sett av tid til erfaringsdeling og opplæring - små, hyppige "drypp" er effektivt
• Skoleledelsen må være et forbilde og en pådriver - IKT-satsningen må forankres i ledelsen
• "Web 2.0"-ressurser som blogger og wikier gir interessante pedagogiske muligheter som bør utnyttes i skolen

Jeg har god tro på at Charlottenlund vgs blir en foregangsskole innen pedagogisk bruk av IKT. Det mangler ikke på kompetanse og vilje - det gjelder å få de gode kreftene til å trekke sammen og løfte skolen som helhet...

Bøker - ikke som før?

På Arne Krokans eminente blogg fant jeg et interessant innlegg om perspektiver på hvordan publisering av bøker er i endring. Bokbransjen ser ut til å være midt i den samme endringsprosessen som musikkbransjen har gått gjennom - der nettet nå har blitt den viktigste formidlingskanalen, og en sentral inntektskilde for musikere.

Jeg funderer på hvordan denne utviklingen vil påvirke lærebokmarkedet? Norske forlag kan generelt knapt karakteriseres som frontløpere i prosessen fra å gå over fra tradisjonelle papirbøker til nettutgaver. De fleste forlag legger klart mest vekt på papirutgavene av lærebøkene. Mindre penger brukes på å lage interaktivt innhold. De fleste forlag har vært kritiske til utviklingen av Nasjonal Digital LæringsArena (NDLA) fra første stund. NDLA, som har som mål å utvikle fritt tilgjengelige digitale læremidler for alle fag i videregående opplæring, har hele tiden hatt et ønske om å samarbeide med forlagene og kjøpe digitalt innhold fra dem. dette har vært alt annet enn enkelt å få til. Noen forlag har etablert egne innholdsportaler med betalingsløsninger (som Aschehougs LOKUS). Disse portalene har ofte bedre innhold, men de er fremdeles kun støtteverktøy til papirutgaven. Gyldendals nye smartbokløsning er et interessant unntak - et system som minner mer om NDLAs profil, der nettutgaven står på egne ben. Nettstedet er foreløpig fritt tilgjengelig, men det vil nok koste penger å bruke dette senere.

I utgangspunktet burde skolebøker være spesielt godt egnet for en digital revolusjon. Lærebøker trenger kontinuerlig oppdatering, noe som fort blir kostbart for skoleeierne. Gjennom digitale versjoner er dette ikke lenger et problem. Dessuten kan bøkene krydres med interaktivt innhold, kommentarfelt, noteringsmuligheter og koblinger til andre kilder.

Det er imidlertid ikke bare forlagene som er skeptiske til en slik overgang. Mange lærere er kritiske til å gi avkall på den tradisjonelle læreboka. Utdanningsforbundet, som selv jevnlig uttrykker skepsis til en slik utvikling, gjennomførte en undersøkelse blant egne medlemmer som bekrefter at lærere flest ønsker å beholde digitale ressurser som supplement til læreboka.

Hvor bør skolelederen stå i dette bildet? Fylkeskommunene bruker i dag store ressurser på utviklingen av NDLA. Etter en noe trøblete start øker nå bruken av NDLA jevnt. Til tross for dette merker jeg en utbredt skepsis til NDLA som ide, og mange er kritiske til kvaliteten på NDLAs læringsressurser. Bør vi som skoleledere gå foran? Bør vi støtte de lærerne som kan tenke seg å satse på undervisning uten papirbøker? Eller bør vi vente til utviklingen eventuelt har kommet lenger? Bør vi presse igjennom en overgang til digitale ressurser? Og hvordan stiller vi oss til forlagenes (til dels temmelig kostbare) betalingsløsninger? Selv er jeg en ivrig NDLA-bruker, men utover dette har jeg foreløpig flere spørsmål enn svar. Kanskje vi bør følge utviklingen som Arne Krokan beskriver - så kommer endringene av seg selv, slik de gjorde i musikkbransjen...?

IKT i skolen – hva er vitsen?

Like sikkert som at snøen kommer til jul (og det er fremdeles temmelig sikkert de fleste steder her til lands) er det at det med jevne mellom rom dukker opp artikler om at IKT er uten betydning eller til hinder for læring i skolen. Skoler kaster ut de bærbare PCene, eller nekter å ta dem i bruk. En forholdsvis fersk balansert artikkel om temaet fra New York Times fikk jeg nylig tips om – den finnes her. Artikkelen forteller om en privatskole i det som nesten må regnes som datamaskinens hjembygd, Silicon Valley i USA. Skolen gjennomfører undervisningen uten bruk av IKT, men oppnår svært gode elevresultater. Funnet er kanskje ikke så oppsiktsvekkende, siden elevene på skolen kommer fra ressurssterke, velutdannede familier – elever som tradisjonelt gjør det godt i skolen, nesten uavhengig av undervisningsmetodikk og læreplan. Spørsmålet som reises i artikkelen må vi likevel ha et svar på: Trenger vi egentlig IKT i skolen? Er digitale ressurser og verktøy mer til hinder enn til nytte for læring?

Cuban (2001) diskuterer disse problemstillingene i en artikkel som rett nok er ti år gammel, men fremdeles høyst aktuell. Artikkelforfatteren peker på at det er vanskelig å peke på klare positive læringseffekter som kan knyttes til innføringen av IKT i skolen. Delvis kan dette knyttes til at lærerne bruker digitale verktøy i liten grad og uten å endre undervisningen ellers i nevneverdig grad. Utstyret og mulighetene er der, men de tas ikke nok i bruk. “Computers have been oversold and underused, at least for now.”

Artikkelforfatteren peker på at det vil ta tid før en virkelig ser betydningen og effekten av bruk av IKT I skolen. Som med alle forandringer i store virksomhetsfelt tar det lang tid før effektene er synlige. Cuban peker også på at “teknokratene” og lærerne i større grad må få et felles forståelsesgrunnlag – innføringen av teknologi må skje slik at lærernes erfaringer og refleksjoner tas hensyn til. Sammen kan disse gruppene jobbe godt – hver for seg vil begge risikere å komme med gale svar og dårlige løsninger. Det pekes også på at kortvarig prosjekt-/programfinansiering ikke nødvendigvis nytter innen dette feltet. Hva skjer når prosjektet er over, ressursene tar slutt og fagfolket trekker seg unna? Et norsk eksempel på dette kan være PILOT-prosjektet. Prosjektet involverte et stort antall grunn- og videregående skoler i ulike innvasjonsprosjekter innen IKT. Det ble koblet på forskningsmiljøer og arrangert mange nettverkssamlinger. Men hva skjedde etter satsningen? Er de tidligere PILOT-skolene fremdeles langt framme, eller sluknet gløden ved mange av dem?

Både artikkelforfatteren og jeg har en klar oppfatning om at vi ikke kommer utenom IKT i skolen. Digital kompetanse er en selvfølge i de fleste deler av dagens samfunn. Privatskolen i Silicon Valley gjør etter min mening elevene en bjørnetjeneste ved å ikke bruke digitale verktøy i opplæringen. Som jeg kommenterte til kollegaen som gav meg linken til artikkelen: Skoleflinke og ivrige elever vil kunne lære seg å gå raskt og effektivt baklengs, like fort som mange andre elever går den rette veien. Men de skoleflinke elevene går likevel baklengs inn i fremtiden.

Bruk av IKT trenger ikke nødvendigvis gi målbare positive læringsresultater i ulike fag, men det gir en nødvendig, grunnleggende kompetanse for å være borger i dagens og morgendagens samfunn. Derfor trenger vi digitalt kompetente elever, lærere og teknologer, som sammen kan legge grunnlaget for en fornuftig bruk av teknologi og pedagogikk i skolen. Derfor trenger vi ikke diskutere om vi skal ha PCer i skolen, men hvordan vi skal bruke dem.

Litteratur:

Cuban, L. (2001). Are Computers in School Worth the Investment? Gjengitt i kompendium til Master i skoleledelse, NTNU 2011.

Hvor digitalt kompetente blir de nyutdannede lærerne – og hvem har ansvaret?

Charlottenlund videregående skole blir som en av fylkets største skoler en betydelig aktør i arbeidet med å utdanne nye lærere. Mange studenter vil ha sin praksis her. Fra tidligere erfaring, blant annet som praksisveileder, har jeg sett at lærerstudentene ofte opptrer “konservativt”. De holder seg til tradisjonelle metoder og de fremstår ikke som ivrige til å bruke digitale hjelpemidler. Hvorfor er det slik?

Krumsvik (2007) peker på forhold ved lærerutdanningen kan være en årsak til problemene: “…lærarutdanninga (…) har faglege, pedagogiske og organisatoriske vanskar med å integrere IKT…”. Læreplanene for lærerutdanningen, pedagogiske prioriteringer og organisatoriske forhold legger med andre ord hindringer for at lærerstudentene skal møte skolehverdagen med et digitalt blikk. ITU (nå Senter for IKT i utdanningen) stiller spørsmålstegn ved om lærerutdannerne slik sett er tilpasset Kunnskapsløftet (Krumsvik 2007). Det kan virke som utdanningsinstitusjonene ikke tar ansvaret som ligger i Kunnskapsløftet og i andre styringsdokumenter – som Program for digital kompetanse 2004-2008 (UFD 2003). Hvis IKT og digitale ferdigheter ikke vektlegges i undervisningen i pedagogikk og fagdidaktikk blir veien betydelig lengre for studentene å prøve ut slik undervisning selv.

Hvis Charlottenlund videregående skole skal ha en målsetning om å bli en foregangsskole innen pedagogisk bruk av IKT, bør dette være noe vi er bevisste på. Hvordan skal vi utfordre våre praksiskandidater til å teste ut IKT-basert undervisning? Kanskje vi bør se på det som en selvfølge? Bør vi kreve at studentene bruker de interaktive tavlene? Bør vi kreve at de bruker digitale læremidler, som NDLA? Bør vi si at det er obligatorisk å bruke Fronter aktivt i undervisningen? Bør alle prøve ut blogg og/eller wiki med elevene? Kanskje jeg bør ta en diskusjon med vår PLU-koordinator om dette. Lærerstudentene er viktige, og de bør ha alle muligheter for å ta digitale hjelpemidler mer og bedre i bruk enn oss andre. Nå er tross alt de som kalles “digital natives” på vei inn i skolen – de som ikke har opplevd annet enn at internett alltid har vært der…

Kilde:

Krumsvik, R. 2007. Skulen og den digitale læringsrevolusjonen. Universitetsforlaget.